Høreapparatens og høreapparatbatterienes historie
Fra den første øretrumpeten til elektroniske høreapparater med små høreapparatbatterier.
Allerede på 1700-tallet ble det første høreapparatet oppfunnet. Men det tok lang tid før man begynte å bruke batterier til høreapparater. På den tiden brukte man rett og slett en trakt, eller en såkalt øretrumpet. Det tok lang tid før høreapparater med tilbehør, voksfilter og rengjøringssett ble en del av høreapparatens historie.
Hvordan startet utviklingen av høreapparatet?
Mot slutten av 1800-tallet ble bruken av øretrumpeter stadig vanligere. Sammenleggbare, koniske øretrumpeter ble laget på bestilling av instrumentmakere. Kjente modeller i perioden var Townsend Trumpet, produsert av hørselpedagogen John Townshend. Det første selskapet som startet kommersiell produksjon av øretrumpeter, ble grunnlagt av Frederick C. Rein i London i år 1800. Rein produserte også talerør. Disse bidro til å forsterke lyden, samtidig som de var mindre enn øretrumpeten, som var mer klumpete. Senere kom det imidlertid mindre og mer hendige øretrumpeter. Rein fikk også i oppdrag å utforme en spesiell akustisk stol for kongen av Portugal, John VI, i 1819. Den besto av en trone utformet med utskårne armlener som så ut som åpne løvegap. Disse åpningene fanget opp lyden, som ble overført til baksiden av tronen via et rør, og videre inn i kongens øre! Dette må være en av de mest stilfulle høreapparatene gjennom tidene.
Mot slutten av 1800-tallet kom det akustiske hornet, bestående av et rør som hadde to ender, en kjegle som fanget opp lyden, og en mindre ende for å passe i øret. Mot slutten av 1800-tallet ble skjulte høreapparater stadig mer populære. Rein produserte mange modeller, som hans akustiske pannebånd, der høreapparatet var listig gjemt i håret eller i hodeplagget. De ble laget i en rekke ulike utforminger. I dag er disse klenodiene populære samleobjekter. Høreapparater var også skjult i sofaer, klær og tilbehør. Trenden gikk mot stadig større usynlighet for å skjule brukerens funksjonsnedsettelse for andre.
De første elektriske høreapparatene ble konstruert etter oppfinnelsen av telefonen og mikrofonen på 1870- og 1880-tallet. Telefonteknologien gjorde at et akustisk signal kunne endres. Telefoner kunne styre lydstyrke, frekvens og forvrengning av lyd. Disse egenskapene ble brukt i utviklingen av høreapparatene.
Det første elektriske høreapparatet, kalt Akouphone, ble bygget av Miller Reese Hutchison i 1898. Han brukte en kullsender, slik at høreapparatet kunne være bærbart. Kullsenderen ble brukt til å forsterke lyden ved å ta et svakt signal og ved hjelp av elektrisk strøm gjøre det om til et sterkt signal. En av de første produsentene av elektronisk forsterkede høreapparater var Siemens allerede i 1913. Deres høreapparater var store og ikke spesielt bærbare. De var omtrent like store som en tykk bok og hadde en høyttaler som skulle festes i øret.
Omforming av tale til elektriske signaler - høreapparatet vokser frem
Det første høreapparatet med vakuumrør ble patentert av Earl Hanson i 1920. Det ble kalt Vactuphone og brukte en telefonsender til å omforme tale til elektriske signaler. Etter at signalet var omformet, ble det forsterket når det ble sendt videre til mottakeren. Høreapparatet veide 3,5 kilo, noe som gjorde det så noenlunde bærbart. Marconi i England og Western Electric i USA begynte å markedsføre denne typen høreapparater i 1923. Ennå fantes det ingen plass i markedet for oss som selger høreapparatbatterier.
I løpet av 1920- og 1930-årene ble høreapparater med vakuumrør mer vellykkede og begynte å krympe i størrelse med bedre teknologi. Det første bærbare høreapparatet ved hjelp av sugerør-teknologi ble solgt i England i 1936 og et år senere i Amerika. På 1930-tallet begynte høreapparater å bli populære blant allmennheten. Multi i London patenterte det første høreapparatet som brukte automatisk forsterkningskontroll. Det samme selskapet introduserte en bærbar versjon i 1948. Militære teknologiske fremskritt under andre verdenskrig bidro til utviklingen av høreapparater.
Utviklingen av transistorer i 1948 ved Bell Laboratories førte til store forbedringer av høreapparatet. Transistoren ble oppfunnet av John Bardeen, Walter Brattain og William Shockley. Transistorer ble laget for å erstatte vakuumrør. De var små, krevde mindre høreapparatbatterier, hadde mindre forvrengning og ble mindre varme enn forgjengerne.
Raytheon produserte transistorer og var et av de første selskapene som masseproduserte transistorer til hele Amerika. Raytheon innså at deres høreapparat bare varte i kort tid og begynte å selge vakuumrør igjen sammen med transistoren i høreapparater for å få lengre driftstid.
Teknologien med å sette transistorer i høreapparater med høreapparatbatterier utviklet seg så raskt at den ikke ble tilstrekkelig utprøvd. Senere oppdaget man at transistorer ikke tålte fukt. På grunn av fuktigheten kunne høreapparatet gå i stykker etter noen uker. For å forhindre dette ble transistoren belagt med et belegg for å beskytte den mot fukt.
Zenith var det første selskapet som innså at problemet med transistorer var kroppsvarmen. Etter å ha kommet til denne konklusjonen var de de første til å levere en ny type transistor i 1952, kalt Microtone Transimatic, og Maico Transist i 1954.
Fra begynnelsen av 1960-tallet utviklet Bell Telephone Laboratories en teknologi for å skape både tale- og lydsignaler på en datamaskin. På grunn av størrelsen på digitale datamaskiner var prosessen med å få denne teknologien inn i høreapparater ekstremt langsom. Fremføringen av audio-talesignalet tok også lengre tid enn selve varigheten til den elektriske signalen. For å få den effekten som krevdes for å behandle lyd, trengtes en datamaskin. Dette gjorde det nærmest umulig å tenke seg at høreapparater kunne gjøres så små at de kunne passe på et øre.
På 1970-tallet ble mikroprosessoren utviklet, noe som bidro til å muliggjøre miniatyrisering av høreapparatet. I tillegg utviklet forskeren Edgar Villchur såkalt flerkanals amplitude-kompresjon. Denne teknologien kunne justere lyden slik at mer intense lyder ble dempet, og svake lyder ble forsterket. Systemet med flerkanals amplitude-kompresjon skulle senere brukes som grunnleggende konstruksjon for de første høreapparatene som brukte digital teknologi. Nå begynte også høreapparatbatteriene å bli et kommersielt produkt.
Det sekskanals høreapparatet utvikles og høreapparater kommersialiseres
En annen pioner innen hørselshjelp var Daniel Graupe, som utviklet det sekskanals høreapparatet. Det sekskanals høreapparatet hadde i 1975 digital styring av frekvensen i alle kanaler. De elektroakustiske egenskapene til høreapparatene kunne endres med et enkelt knappetrykk. Brukeren kunne enkelt justere lyden avhengig av omgivelsene. Utviklingen av høyhastighets digitale array-prosessorer som ble brukt i minidatamaskiner, åpnet døren for fremskritt innen digitale høreapparater. Disse minidatamaskinene kunne behandle lydsignaler med hastigheter som tilsvarte sanntid. I 1982 ble det ved City University i New York laget det første fullt digitale høreapparatet i sanntid. Utstyret inneholdt en digital array-prosessor og en minidatamaskin. Disse besto av en FM-radiosender og en radiomottaker. Utstyret hadde forbindelse til brukeren via en sender på kroppen, koblet med en kabel til øremikrofonen og mottakeren.
Det første kommersielle digitale høreapparatet ble laget i 1987 av Nicolet Corporation. Høreapparatet inneholdt en kroppsbåren prosessor som hadde en trådtilkobling til en øremontert enhet og en giver. Men Nicolet Corporations høreapparat var ikke vellykket, og selskapet måtte legge ned. To år senere, i 1989, ble det digitale bak-øret-høreapparatet (BTE) lansert. Nå hadde alle høreapparater for lengst behov for et høreapparatbatteri.
Bell Laboratories utviklet et hybrid digitalt-analogt høreapparat. Produktet ble solgt til ReSound Corporation. Da høreapparatet ble introdusert på markedet, var det en enorm suksess. Denne utviklingen har bidratt til store endringer for høreapparatet.
Etter suksessen til ReSound Corporation begynte andre selskaper å produsere hybrid-høreapparater som inkluderte analoge forsterkere som ble styrt digitalt. Det var mange fordeler med disse høreapparatene, som å kunne lagre parameterinnstillinger, innstillinger for ulike akustiske miljøer og mer avanserte metoder for signalbehandling, inkludert flerkanals kompresjon.
Neste milepæl var å skape et helt digitalt høreapparat. Oticon utviklet det første digitale høreapparatet i 1995, men det var kun for audiologiske forskningssentre for forskning på digital teknologi innen akustisk forsterkning. Senso var den første kommersielt vellykkede modellen av et helt digitalt høreapparat og ble utviklet av Widex i 1996. Etter suksessen med Senso begynte Oticon å markedsføre sitt eget høreapparat, DigiFocus. Dagens digitale høreapparater er programmerbare, noe som gjør det mulig å justere lyden på egen hånd uten bruk av en separat fjernkontroll. Høreapparatet kan nå tilpasse seg avhengig av hvilken miljø det befinner seg i, og trenger ofte ikke engang en fysisk volumknapp.
Nylig utviklet Apple et "Made for iPhone høreapparat" (MFI)-program som gjør det mulig for brukere av MFI-digitale høreapparater å streame telefonsamtaler, musikk og podkaster direkte fra iOS-enheter til høreapparatet.
Utviklingen av salget av batterier til høreapparater har også endret seg dramatisk de siste 5 – 10 årene med e-handelens inntog i vårt samfunn. Tidligere ble høreapparatbatterier solgt over disk på apotek, men nå selges omtrent halvparten av alle høreapparatbatterier i Sverige på internett, og selvfølgelig til betydelig lavere pris enn tidligere.
